Alle dager er forskjellige. Det finnes dager hvor man står opp, smiler og føler at alt har falt på riktig plass i livet. At det eneste du vil, er å ta på de fineste klærne du har, sminke deg så fint du bare kan, løpe ut av døren og vise verden at du er fornøyd med hvem du er, og at du elsker livet ditt.
Andre ganger finnes det de dagene hvor du ikke har lyst til å stå opp. Du trekker dynen over hodet, holder pusten og tenker at uansett hvor lenge du ligger her, vil ingen savne deg. Du stiller deg foran speilet i undertøy, klyper deg i magen og tenker at du burde jobbe hardere. Ingen av klærne dine ser bra ut på deg, så du skifter hundre ganger før du til slutt ender opp med en stor joggebukse og en ullgenser. Du hater deg selv uten sminke, men føler deg heller ikke bra nok med. Disse dagene er uendelige, og man føler at man aldri vil bli glad og selvsikker igjen. Å ha en slik følelse groende inne i sin egen kropp tar all energi, og man føler seg enda mer sliten og stygg.
Jeg har hatt disse dagene i det siste, og jeg føler meg fanget. Fanget i mitt eget liv, i min egen kropp, og med en sjel jeg vil forandre. Ingenting går den veien jeg vil, og jeg føler at jeg aldri oppnår det resultatet jeg har lovet meg selv å klare. Å føle seg fanget i seg selv er det verste jeg noengang har opplevd, og det gjør meg ulykkelig og usikker. Usikker på hvem jeg er, hvem jeg vil være, eller hvem jeg vil bli.
Jeg har alltid sett på meg selv som en glad og selvsikker jente med mye positiv energi, som elsker å bli kjent med nye mennesker, og som ser det gode i alle. Jeg har ikke følt meg som henne på veldig, veldig lang tid. Og jeg savner henne. Jeg savner å være meg selv.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar